fredag 4. mars 2016

Egon Askvik: Kyrkjefolk. Skald forlag, 2015. 216 s.

Kyrkjefolk

Nesten ukentlig dumper det inn anmeldereksemplarer av teologisk og kirkelig litteratur på Nytt norsk kirkeblad-redaktørens kontor. Vanligvis kikker jeg raskt på bøkene og setter dem i hylla for så å distribuere dem videre til anmeldere. Da boka «Kyrkjefolk» havna på kontoret mitt en regnfull Oslo-høstdag, ble jeg sittende i tre kvarter og bla i den før jeg greide å rive meg løs. Jeg tok meg i å le høyt flere ganger, og ble jevnlig blank i øynene. For denne boka er et praktisk-teologisk praktstykke der den norske folkekirken blir kjøtt og blod, formidla gjennom ord og bilder.

Egon Askvik, mangeårig sokneprest i Leikanger og dyktig hobbyfotograf, har med dette publisert en perle av bok. «Kyrkjefolk» har blitt til over en periode på ett år. I løpet av dette året har han intervjua og fotografert over hundre kirkemedlemmer i soknet sitt, som består av to tusen innbyggere. Prosjektet hans har vært å få «vanlige» folk, i den grad folk er vanlige, til å formulere egne tanker om livet, kirken, troen og Gud. Intervjuene er strukturert etter alder, det vil si at de yngste informantene kommer først, og de eldste sist i boka. Her spenner det fra nydøpte Tuva (som naturlig nok ikke formulerer sin egen tro, men får betydninga av dåpen formulert av foreldrene), til Marta, som ble døpt i 1914, og følgelig er over hundre år. For de yngstes del blir det fortalt for eksempel hvilke sanger som synges ved leggetid, hvilke barnehagegudstjenester barna deltar i. og hvilke favorittbøker om Jesus som blir lest på sengekanten. Fortellinger, sanger og kirkebesøk i regi av barnehage og skole spiller en viktig rolle for de yngste barna. For de litt større barna dreier det seg i tillegg om skolens religionsundervisning, speiding, leir, trosopplæringsaktiviteter, og kirkebesøk i forbindelse med familiære kirkelige handlinger, særlig dåp.

Askvik lar intervjuobjektene komme til orde ukommentert, uansett alder, og det er en gjennomgående nøkternhet i de ulike fortellingene som gjør at boka framstår som svært troverdig.  Nå er det langt utenfor mitt kompetanseområde å vurdere fotografisk kvalitet, men reint typografisk består hvert intervju av et helsides portrett av informanten, fotografert på arbeidsplassen, i barnehagen, med et musikkinstrument, på sykehjemmet, eller med fotballen under armen. Portrettene er ledsaga av korte tekster som består av de ytringene informanten har gitt. Det skaper en sterk opplevelse av at intervjuobjektene får komme til uttrykk på en måte som verken inderliggjør eller forskjønner dem, men ser dem på deres egne premisser.

Når det gjelder de yngste, har han unngått å gå i «gullkorn fra barnemunn-fella». Barnas uttalelser er er gjengitt usentimentalisert. Likevel greier han å understreke en del formuleringer som påkaller smilet og utfordrer tanken, som når Oskar sier i forbindelse med skolens religionsundervisning at han blir litt forvirra over alle personene og gudene de lærer om, «men det er eigentleg berre Jesus eg har kontroll på», eller som når konfirmanten Marius forteller at han måtte bruke hele fargepaletten da de på konfirmantleir ble bedt om å male et bilde med de fargene de trodde Gud hadde; «-for eg meiner at Gud er fargerik». Heller ikke blir intervjuobjektene gjort frommere enn de er. Det gjelder alle aldersgruppene. Kim Andre forteller at han er hekta på dataspill, men bare går i kirken når han blir bedt i dåp og konfirmasjon, og ellers ikke har så sterke meninger om kristendommen. Synnøve forteller at hun ikke er så sterkt troende, at gudstjenestene er langdryge og kjedelige, men hun føler likevel at hun hører til i kirken. Flere snakker om hvor provosert de er over at homofile og lesbiske ikke får gifte seg i kirken, og at de har problemer med dogmer og etikk. Henny-Kristin forteller at troen på Gud ble borte den dagen hun som fikk vite at moren skulle dø. Mens andre igjen forteller at kirken og troen har en avgjørende betydning for at de skal greie å komme seg gjennom hverdagen. Det fortelles om små og store livshendelser der troen har forsvunnet, eller blitt styrka, og om livsløp som har ført til utmeldelse av kirken, men også innmeldelse igjen. Det fortelles om å ikke føle seg kristen nok, og om å føle at en kan komme som en er. Hele livsløpet er representert gjennom ulike stemmer, helt inn på sykehjemmet, der de eldste informantene er døpt i 1916 og 1914. Avslutningsvis er det også et par informanter som tilhører andre kirkesamfunn og andre nasjonaliteter, og som fungerer som en viktig påminnelse om at kirken er mer enn Den norske kirke.

Noe av det som gjør boka så troverdig som den er, er at fortellingene er så sammensatte. Askvik må åpenbart ha evnen til å få folk til å snakke ærlig. Det fortelles om nærhet og avstand til kirken, tillit og provokasjon, mening og kjedsomhet. «Kyrkjefolk» er en kjærlighetserklæring til kirken, lokalmenigheten og folket i Leikanger, men fungerer som så mye mer enn det: En påminnelse til alle oss som jobber der om at kirken vever seg inn i folks liv på tilsikta og utilsikta måter, på godt og vondt, men (nesten) aldri på en likegyldig måte. Boka ga meg lyst til å bli menighetsprest igjen.

Merete Thomassen i Nytt norsk kirkeblad - utgitt av det praktisk-teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar