fredag 25. november 2016



KYRKJEFOLK på www.kyrkja.no

Den norske kyrkja sin nettstad presenterer i desse dagar Kyrkjefolk på nettstaden https://kyrkja.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/kyrkjefolk/
Fylg med, fylg med !

Brukar «Kyrkjefolk» på soknerådsmøta

Då det nyvalde soknerådet i Stedje var samla til sitt første møte seint på hausten i fjor, fekk alle medlemman ei gåve frå det avtroppande soknerådet: Kvar sitt eksemplar av Egon Askvik si bok, «Kyrkjefolk». Det å vera i soknerådet var eit nytt verv for dei alle fleste, og på vårt første møte snakka vi saman om kven vi var, om oppdraget vårt som sokneråd, og om mangfaldet mellom menneska i kyrkjelyden. Då kom det fram ein ide: Kva om vi nyttar boka «Kyrkjefolk» som satsplanke for å halda fram denne samtalen gjennom det komande året, og slik også bli betre kjende med kva som betyr noko for den einskilde, kva vi brenn for og tykkjer er viktig? Og slik vart det. Til kvart møte gjennom dette første året har to av medlemmene innleia til ein kort samtale ved at kvar av dei presenterer to av person-skildringane i boka. Først ein som dei kjenner seg att i, som dei har mykje til felles med, eller som sa noko som gav mykje gjenklang. Deretter ein som utfordra dei, ein som dei tykte var vanskeleg å forstå, eller som dei ikkje kjende seg heilt att i. Ut frå dette har det blitt mange spennande innleiande samtalar før vi har gått laus på saklistene. Samtalar om kva det er å vera kyrkjelyd og om å vera sokneråd. Om å vera kyrkjefolk, rett og slett. Takk til Egon og alle som er med i boka!
(Kjell Olav Høstaker Nordheim i Leikanger kyrkjelydsblad)

mandag 2. mai 2016



Me kom opp att med eit stort smil!


     Kamilla Bruheim Borlaug vart døypt 27.juni og vart konfirmert i Leikanger kyrkje pinsedag, 8.juni 2014. Her fortel ho 
    om konfirmanttida.  Frå boka "Kyrkjefolk" av Egon Askvik  Skald Forlag 2015

Eg hadde eit heilt fantastisk konfirmantår. Det fekk meg  til å  tenkja over kven eg sjølv er. På ein av turane skulle kvar av oss gå bak ein stor stein og opna eit skrin, då skulle me få sjå noko verdfullt.

Me kom opp att med eit stort smil:  I skrinet var det ein spegel. Men det er ikkje alltid lett å tenkja godt om seg sjølv. Eg-perla i Kristuskransen handlar om dette. Kristuskransen er ein perlekrans med ulike perler med ulike fargar. Kvar perle symboliserer noko i den kristne trua. Eg synest den er eit flott symbol på alt det me har gått gjennom dette året. Armbandet betyr noko for meg og eg kjem til å ta godt vare på det. Og så har det mange fine fargar, så det matchar alt.

Ei som heiter Rita
Med oss på undervisninga var ei som heiter Rita. Ho fortalde si historie. Den gjorde sterkt inntrykk på meg. Ho hadde fyrst vore gjennom hjartestans og skulle endeleg byrja attende i jobb. Då kolliderte bilen ho sat på med. Ho var nær ved å døy og vart fortald at ho i alle fall vart pleietrengande resten av livet. Men ho reiste seg. Trente i rein trass. Likevel la ho ikkje skjul på at ho hadde mist mykje, både jobben sin og mannen som like etter døydde av kreft. Ho sleit med sjølvbildet og livet, og kjende seg ubrukeleg. Mykje av det ho sa, kunne me kjenna oss att i. Du er verdfull sa ho at eg-perla kviskrar.

Gud i Sogndalsdalen 
Særleg godt hugsar eg turen i Sogndalsdalen. Me fekk i oppgåve å teikna Gud. Det var ei vanskeleg oppgåve. Eg tenkjer meg nesten automatisk Gud som mann. Men eg veit ikkje, er han ei makt? Eller ei kraft? Uansett trur eg Gud, denne krafta, har skapt og framleis skapar livet på jorda. På turen i Sogndalsdalen laga me jentene ein rapp på songen Måne og sol. Det var veldig gøy!

Eg høyrer til Gud
Å vera døypt betyr for meg at eg høyrer til Gud og at eg har vakse opp i ei kristen tru. At kyrkja er heimen min, og at eg alltid er velkomen der. Eg er stolt av det eg trur på. Stolt av å vera kristen. Gjennom konfirmantåret fann eg meir ut av trua, fekk vita meir om bakgrunnen.  Eg lærte meir om Jesus og fekk lyst å lesa og læra meir om kristendommen.

Konfirmasjonsdagen
Konfirmasjonsdagen var eg i fokus. Alle var der for meg. Det var kjempefint vêr, og  eg sto tidleg opp.  Bunaden min hadde eg på meg, og eg synest eg var fin og staseleg!
Under forbøna var eg ein av dei fyrste som gjekk fram til altaret. Eg var veldig nervøs for å snubla i trappa. Tante Ann Helen, ein av fadrane mine, var med meg fram. Saman med presten la ho handa på hovudet mitt under forbøna. Eg trur ho syntest det var kjekt. Dei andre fadrane er Brith, Marius og onkel Arild. I konfirmasjonstida tenkjer du litt meir på kven som er fadrane dine.


Etter kyrkja reiste me til hotellet på Knausen og åt middag. Mamma viste bilde av familien og frå ulike epokar i livet mitt. Syster mi, Ida Maria, talte. Eg er veldig glad i henne.



fredag 4. mars 2016

Egon Askvik: Kyrkjefolk. Skald forlag, 2015. 216 s.

Kyrkjefolk

Nesten ukentlig dumper det inn anmeldereksemplarer av teologisk og kirkelig litteratur på Nytt norsk kirkeblad-redaktørens kontor. Vanligvis kikker jeg raskt på bøkene og setter dem i hylla for så å distribuere dem videre til anmeldere. Da boka «Kyrkjefolk» havna på kontoret mitt en regnfull Oslo-høstdag, ble jeg sittende i tre kvarter og bla i den før jeg greide å rive meg løs. Jeg tok meg i å le høyt flere ganger, og ble jevnlig blank i øynene. For denne boka er et praktisk-teologisk praktstykke der den norske folkekirken blir kjøtt og blod, formidla gjennom ord og bilder.

Egon Askvik, mangeårig sokneprest i Leikanger og dyktig hobbyfotograf, har med dette publisert en perle av bok. «Kyrkjefolk» har blitt til over en periode på ett år. I løpet av dette året har han intervjua og fotografert over hundre kirkemedlemmer i soknet sitt, som består av to tusen innbyggere. Prosjektet hans har vært å få «vanlige» folk, i den grad folk er vanlige, til å formulere egne tanker om livet, kirken, troen og Gud. Intervjuene er strukturert etter alder, det vil si at de yngste informantene kommer først, og de eldste sist i boka. Her spenner det fra nydøpte Tuva (som naturlig nok ikke formulerer sin egen tro, men får betydninga av dåpen formulert av foreldrene), til Marta, som ble døpt i 1914, og følgelig er over hundre år. For de yngstes del blir det fortalt for eksempel hvilke sanger som synges ved leggetid, hvilke barnehagegudstjenester barna deltar i. og hvilke favorittbøker om Jesus som blir lest på sengekanten. Fortellinger, sanger og kirkebesøk i regi av barnehage og skole spiller en viktig rolle for de yngste barna. For de litt større barna dreier det seg i tillegg om skolens religionsundervisning, speiding, leir, trosopplæringsaktiviteter, og kirkebesøk i forbindelse med familiære kirkelige handlinger, særlig dåp.

Askvik lar intervjuobjektene komme til orde ukommentert, uansett alder, og det er en gjennomgående nøkternhet i de ulike fortellingene som gjør at boka framstår som svært troverdig.  Nå er det langt utenfor mitt kompetanseområde å vurdere fotografisk kvalitet, men reint typografisk består hvert intervju av et helsides portrett av informanten, fotografert på arbeidsplassen, i barnehagen, med et musikkinstrument, på sykehjemmet, eller med fotballen under armen. Portrettene er ledsaga av korte tekster som består av de ytringene informanten har gitt. Det skaper en sterk opplevelse av at intervjuobjektene får komme til uttrykk på en måte som verken inderliggjør eller forskjønner dem, men ser dem på deres egne premisser.

Når det gjelder de yngste, har han unngått å gå i «gullkorn fra barnemunn-fella». Barnas uttalelser er er gjengitt usentimentalisert. Likevel greier han å understreke en del formuleringer som påkaller smilet og utfordrer tanken, som når Oskar sier i forbindelse med skolens religionsundervisning at han blir litt forvirra over alle personene og gudene de lærer om, «men det er eigentleg berre Jesus eg har kontroll på», eller som når konfirmanten Marius forteller at han måtte bruke hele fargepaletten da de på konfirmantleir ble bedt om å male et bilde med de fargene de trodde Gud hadde; «-for eg meiner at Gud er fargerik». Heller ikke blir intervjuobjektene gjort frommere enn de er. Det gjelder alle aldersgruppene. Kim Andre forteller at han er hekta på dataspill, men bare går i kirken når han blir bedt i dåp og konfirmasjon, og ellers ikke har så sterke meninger om kristendommen. Synnøve forteller at hun ikke er så sterkt troende, at gudstjenestene er langdryge og kjedelige, men hun føler likevel at hun hører til i kirken. Flere snakker om hvor provosert de er over at homofile og lesbiske ikke får gifte seg i kirken, og at de har problemer med dogmer og etikk. Henny-Kristin forteller at troen på Gud ble borte den dagen hun som fikk vite at moren skulle dø. Mens andre igjen forteller at kirken og troen har en avgjørende betydning for at de skal greie å komme seg gjennom hverdagen. Det fortelles om små og store livshendelser der troen har forsvunnet, eller blitt styrka, og om livsløp som har ført til utmeldelse av kirken, men også innmeldelse igjen. Det fortelles om å ikke føle seg kristen nok, og om å føle at en kan komme som en er. Hele livsløpet er representert gjennom ulike stemmer, helt inn på sykehjemmet, der de eldste informantene er døpt i 1916 og 1914. Avslutningsvis er det også et par informanter som tilhører andre kirkesamfunn og andre nasjonaliteter, og som fungerer som en viktig påminnelse om at kirken er mer enn Den norske kirke.

Noe av det som gjør boka så troverdig som den er, er at fortellingene er så sammensatte. Askvik må åpenbart ha evnen til å få folk til å snakke ærlig. Det fortelles om nærhet og avstand til kirken, tillit og provokasjon, mening og kjedsomhet. «Kyrkjefolk» er en kjærlighetserklæring til kirken, lokalmenigheten og folket i Leikanger, men fungerer som så mye mer enn det: En påminnelse til alle oss som jobber der om at kirken vever seg inn i folks liv på tilsikta og utilsikta måter, på godt og vondt, men (nesten) aldri på en likegyldig måte. Boka ga meg lyst til å bli menighetsprest igjen.

Merete Thomassen i Nytt norsk kirkeblad - utgitt av det praktisk-teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo


søndag 23. august 2015




Egon Askvik er sokneprest i Leikanger og har intervjua og fotografert over 
hundre kyrkjefolk i sin eigen kyrkjelyd.

Det har blitt mange spennande forteljingar om livet, kyrkja og gudstrua.
Her finn du mange verdfulle innspel og tankar, både ros og konstruktiv kritikk av kyrkja. Men ikkje minst framhevar mange kor mykje kyrkja betyr i deira liv.

Boka kan vera til hjelp for menneske til å finna ord for si tru og sitt tilhøve til kyrkja. Og kanskje inspirasjon til sjølv å fortelja si trushistorie.

Alle alderssteg frå 1–101 er representerte.

Vestlandsrevyen 2 oktober 2015

Lik KYRKJEFOLK på Facebook